Holberg Cantata - Grieg, Edvard

📄

Preview not generated yet

"Commisioned for the 200th anniversary of Norwegian author Ludvig Holberg in 1884. Grieg was not very enthusiastic about it; he wrote: "Musically, I've been bored lately. I've had to write a cantata for male choir a cappella. I shall have to conduct it outdoors in Bergen, on 3 Dec. I can imagine it vividly: snow, hail, storm, thunder, a huge male choir with open mouths, into which the rain will pour, and myself conducting in a raincoat, wintercoat, galoshes and umbrella! Afterwards a cold, of course, or who knows which disease! Oh well, that's also a way to die for your country! (30 Oct 1884)." The cantata may not be on the level of his other work for the same occasion, the Holberg Suite, but it is not as bad as Grieg himself feared. After the performance, he wrote "It sounded good, at least, albeit fairly popular-rough.""

⌛ Period → Romantic ◈ Genre → Cantatas

♯ Key B- major

⁄ Time Signature 2/2

♬ Voicing → TTBB

◆ Difficulty

Elementary

↕ Range F2 – B-4

¶ Language → Norwegian

Measures 401

Texture mixed texture

Parts 5

Instruments A cappella

Pages 14

CPDL # 58353

Editor Eyolf Østrem

Posted 2020-05-01

License Creative Commons Attribution Non-Commercial Share Alike

♫Pitch Ranges

Baritone

D3 – F4

Tenor

B-2 – G-4

Bass

F2 – D4

¶Lyrics / Text

Fædrenejord, hvor Jubelskaren bølger! Du, som de svundne Slægter kjærlig dølger, Fædrenejord! Mindernes kor Gjennem Luften følger Festtogets spor. Paa Bergensfjorden blank og blaa Seired det Store over det Smaa: Syngende Salmer paa blodigt Dæk Jagede Sverre Magnus væk; Og medens her Kong Haakon sad, Knoppedes togang Blomst og Blad: Hvor Kjærlighed raa’r og Geniet saar, Rinder af Jorden en dobbelt Vaar. Men vi fik Kulde og Tynge igjen, Sløvede Sind og valne Mænd; Kongshallen stod vel i Sne og Blæst Kongelig Tankke var sjelden Gjæst. Vinterens Himmel har dog en Krans Flammende Navne med Nordlysglans, Høit skal de hædres og høiest hans! Hvor Bakkeheldet Med Bølgerne mødes, Her under Fjeldet Holberg fødes. Tidlig hans Frænder Fra ham døde; Huset brænder Og lægges øde; Aldrig hans Gjerning kan synke i Grus: Hver Landets Borger laaner ham Hus. Tidlig han fandt det Trangt under Heien, Længted mod Havet, Mod Verdensveien; Havet, der gaar til Fremmede Lande, Tankernes Hav Med de fjerne Strande. Ud han fløi, den letteste Skude, Og han blev længe, længe derude. Nu flages der fra Stavn til Stavn, Thi atter staar han i Bergens Havn Og skjænker mildt sit Verdensnavn Til Byen, der bar hans Vugge. Den Langfartseiler, den rige Mand, Der gav sit fattige, trange Land En Horizont med Evighedsrand, Kan vel vore Øine dugge. Værn, Fader Holberg! Fædrejorden Herinde mellem Bjergene! Brug Spottens Lyn, lad Lattertorden Henrulle over Dvergene! Med Viddets hvasse Pil du naa De Store, som er bittesmaa. Lær os at staa som du paa Grunden, Der gjemmer vore Fædres Ben, Med Blikket vendt mod Himmelrunden, Hvor Luften bølger høi og ren! Lær os at seile modigt frem, Til Ære for vort elskte Hjem! Lær os, som du, i tættest Taage Med Smil at hige mod vort Maal! Lær os ved Vinternat at vaage, Du Kjæmpevagt, med Ild og Staal! Hold du den aaben, Bergens Vaag, For Verdenstankers Bølgetog!